Endelig kommet meg inn i leiligheten i Lonodon. Det var ikke bare bare.
Med pappa og tante som hjelp dro vi over til San Francisco for å pakke og selge alle tingene jeg hadde der. Det var ikke rent lite. Da container firmaet ikke hadde klart å legge inn bestillingen for å levere alle tingene til meg forandret planene seg totalt. Heldigvis hadde jeg en far som holdt holdet kaldt, leide en van og kjørte oss ned til container plassen for å hente alle tingene mine. Ikke alt fikk plass, og de største møblene sto igjen.
Den første salgsdagen våknet jeg opp uten stemme. Alle telefonene jeg skulle ta til folk som hadde vist interesse ble over email. Jeg var ganske dårlig til tider og tror kanskje jeg hadde feber et par ganger, men hadde ikke tid til å skjekke, det var altfor mye som skulle ordnes. Rundt omkring på skolen hang det lapper om at jeg skulle ha salg. Salgsdagen på lappen var dagen før, da jeg egentlig skulle hatt containeren min klar utenfor skolen. Så Mens jeg stod der og pakket ut skrek jeg ut til tilfeldige forbipasserende at jeg hadde salg, og at de kjente NOEN som trengte NOE be de ta kontakt. Det så ikke så veldig lyst ut.
Første dagen fikk jeg ihvertfall fått solgt de største og dyreste kunst materialene mine. ikke så vanskelig å selge til designer studenter når jeg vet akkurat hva de trenger og hvor jeg skal finne dem 
Møbler var verre. Skolen i SF hadde allerede startet og de aller fleste hadde klart å etablere seg med både seng, sofa, hyller og tallerkner og div ting. Det så ikke veldig lyst ut.
Andre dagen dro jeg ned til containeren (som vi parkerte utenfor skolen så vi kunne stå der gratis) for å ompakke i baggene mine. Pakket alt så tett jeg kunne for å få mest mulig med meg. Mens jeg stod der fortsatte jeg og skrike ut etter tilfeldige forbipasserende. Jeg var heldig. I den femte gjengen var det en jente som akkurat hadde flyttet inn i umøblert leilighet. Hun trengte det meste. Hun ble min redning. Noe av møblene hadde jeg solgt til et par vaskehjelp fyrer som jobbet på skolen. Planen var å kjøre det til dem neste da, men da de ikke svarte på mobilen fikk vi ikke tid og kjørte tilbake til jenta som trengte masse og praktisk talt ga det bort. Bedre at hun får det enn at det blir kastet.
Containeren står fortsatt på parkeringsplassen sin. Min engel som trengte det meste skal få den levert rett til seg, for inne i den er det en seng, sofa, stoler og hylle. Er jeg heldig legger hun litt penger inn på kontoen min også 
Jeg ble ikke rik av turen, men fikk ordnet opp. Og hadde jeg ikke hatt med pappa til å hjelpe meg vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Tusen takk pappa
Vi fløy på standby biletter. Det skulle gå fint for bare en uke før take-off så vi at det var masse ledig på flyet. Dette viste seg ikke å være tilfellet. Det går to fly til London om dagen. Det første var helt fullt, det andre hadde en plass, så jeg løp inn rett før dørene lukket seg. Tante og pappa gadd ikke vente til dagen etter og tok et fly til München og overførte til Oslo derfra. Det høres jo ut som alt ordnet seg perfekt, og det gjorde det jo NESTEN. På pappas navn var to av mine bagger, som jeg trenger her i London. På London flyplass står det to bagger vi plasserte der på vei frem til San Francisco. De fikk ikke jeg ut da jeg landet fordi tante hadde biletten for de i lomma i München! Så de to baggene med ting jeg bruker mest er nermest meg, men jeg får ikke hentet dem. UTROLIG irriterende. Det ser ut som at pappa tar en tur over til London og besøker meg, jeg håper det ikke er lenge til, for jeg er lei av at ting er halvveis ferdig.
Nå er det bare hosten som sitter igjen, men blandet med litt jetlag føles det mer som influensa. Jeg jobber hardt for at det skal gå over så fort som mulig slik at jeg slipper å starte skoleåret med tørrhoste.
Nok om det. Jeg har tatt meg en tur i nabolaget i dag og er svært fornøyd. Folk virker hyggelige og butikkene koselige. Jeg tipper at hvis jeg begynner å bare gå til småbutikkene så kommer vi til å være på navnbasis om ikke lenge. Det hadde vært litt kult 
Men jeg har en følelse at jeg kommer til å mest handle på de store supermarkedene. Jeg har allerede blitt invitert på fest av en fyr med afro som sa han het Prince, at jeg hadde fine øyne og at de hadde fest nedi gata hver helg. Jeg takket nei til invitasjonen om å adde han på facebook, og smilte pent og sa at jeg trodde ikke jeg fikk tid til så mye festing Vel, vel, han var mer hyggelig enn skummel, så jeg slapp hvertfall å løpe min vei
Da har jeg offisielt flyttet til London. Det føles bra
Da har jeg fått en beskjed om at VGblogg ikke lenger skal være en åpen bloggtjeneste og at vi som vil beholde bloggen vår må flytte den over på en annen adresse. Jeg har vært litt slapp med bloggskrivingen i det siste, så jeg kommer nok ikke til å lage en ny blogg. Jeg beholder min fotoblogg og vil oppdatere den når jeg starter på skolen igjen: Idas Photoblogg
Takk for en fin tid
At det er vanskelig å lage en CV er nok ikke nytt for noen under 25. Men det har gått opp for meg at å lage en CV for designere innebærer mye mer enn å bare kunne formulere seg. Den skal speile deg som designer. Være kreativ og unik. Men på samme tid er det viktig å få med bare det viktigste og utelate jobber og studier som ikke har noe med design å gjøre, om det er slike jobber man søker på hvertfall. Å bruke Word er ofte et stort NEI. Jeg har gjort et forsøk. Min første designede CV. Om denne gir meg noen sommerjobber innenfor interiør eller arkitektur i sommer vet jeg ikke. Jeg føler bildebloggen min snakker mye mer for meg enn CV’n gjør. Men det er vel sånn det skal være? Om noen av dere som leser dette har en sommerjobb innen bransjen er jeg full av iver og motivert til å lære mer. Om ikke, vel, da er jeg å finne i Holmenkollen noen få dager i sommer der jeg for tredje sommer inviterer turistene til Norge
